Hytta kanskje like viktig som naturen for å forstå norsk identitet

Rees kom til Norge som utvekslingsstudent fra USA i 1984. Det var da vertsfamilien tok henne med på hytta at hun erfarte at den har en helt spesiell plass i nordmenns liv, skriver Mari Kildahl på Universitet i Oslos hjemmeside.

– Jeg strevde fortsatt med å forstå kodene i det norske hjemmet, og på hytta ble jeg konfrontert med nok et nytt sett av koder. Det gjaldt både måltider, hygiene og fritidsaktiviteter, sier Rees som er førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo.

Hun opplevde å bli invitert inn i vertsfamiliens mest private verden, et sted der de var på sitt mest avslappede, fri fra hverdagens krav og omverdenens mas og kjas. I tillegg merket hun seg at et vell av små og store fortellinger var knyttet til hytta.

Mange år senere bestemte Rees seg for å undersøke hyttas betydning på alvor. Hun spurte: Hva er egentlig en hytte? Hvor kommer hytta fra? Hva kan den fortelle om norsk identitet? Hvordan er hytta blitt framstilt i norsk litteratur?

I forskningsprosjektet tok Rees for seg hytta gjennom historien, både hytta i virkeligheten og i skjønnlitteraturen.

– Sannsynligvis har hver kultur et sted, en type bygg med lag av mening og betydning langt utover det funksjonelle eller estetiske, forklarer Rees. I Norge er hytta denne type sted, mener hun. Et annerledes sted med klar distanse til hverdagen. Og den er kanskje like viktig som naturen i norsk identitet, mener hun.

– Andre har hevdet at naturen er norsk kultur. Jeg mener at det er naturen formidlet gjennom et mellomledd, hytta, et møtepunkt mellom uberørt natur og sivilisasjon. Nordmenn bygger seg tilfluktsrom, hytter, som skaper rammer for opplevelsen av naturen og bearbeiding av sivilisasjonen.

Rees har tatt for seg fem faser i norsk hyttehistorie fra 1814 fram til 2005, et tidsrom da nasjonal identitet bygges, påpeker hun.

Litteraturen har spilt en viktig rolle i denne prosessen. Rees har analysert et bredt spekter i flere sjangre, flest romaner, men også eventyr, jakthistorier, selvbiografier, skuespill og krim.

– Historien om hyttenes betydning i Norge er nokså kompleks. Jeg har derfor sett det som nødvendig, for å kunne si noe meningsfullt om identitet og litteraturens rolle, å analysere både noen eksemplariske hytter fra virkeligheten og hyttemotivet i litteraturen.

Gullalderen for hytta i Norge får vi først etter krigen, forteller Rees. Det er da det bygges fritidshytter for alle. Med Den norske turistforening, Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet blir hytta også et sosialt ideal.

– Først var hytta en liten fattigmannsbolig, ofte knyttet til jordbruk og matauk. Etter hvert ble den okkupert av eliten fra byen, stort sett menn, som ville drive jakt i fritiden. Jakthistorier og blant annet Asbjørnsens huldreeventyr vitner om dette.

– Seteren, som jo er en slags forgjenger for hytta, ble i stor grad forstått som et kvinnelig sted, et sted for møter med både det erotiske og det overnaturlige. Jakthytta for eliten får en ny maskulin betydning.

– Alle disse ulike betydningene opp gjennom årene, de forsvinner ikke. De finnes også i dag, i lag på lag, selv om gullalderen er over.

I den siste fasen som Rees beskriver er det Røkke-hytta som granskes.

– I starten på 1990-tallet forandret Norge seg dramatisk. Og ingen symboliserer dette nye Norge bedre enn Kjell Inge Røkke. Røkke-hytta er en slags motreaksjon mot nøysomheten og drømmen om det enkle. De gamle hytteidealene fra gullalderen er truet, sier forskeren.

– Men selv med dagens oppgraderingshytter eksisterer fortsatt ideen om det spesielle stedet, mener Rees.

– Og ideen om familielykken på hytta.

Kilde: www.hf.uio.no/iln/forskning